Kunststele Valeska Gert

I 1950 åpnet det mest bisarre etablissementet øya noensinne har sett i Kampen: «Zienstall» (Geiteskuret). Navnet sier alt: trebenker, melkekrakker og fôringstruer preget den uvanlige atmosfæren, og på en vegg var inskripsjonen: «Gjestene er som geiter – de blir melket og breker.» De vittige servitrisene, mange av dem håpefulle skuespillerinner og dansere, nynnet raskt en chanson eller resiterte et dikt mens de serverte drinker. Tipsene de tjente var lønnen deres. Valeska Gert – egentlig Gertrud Valesca Samosch – var en fullstendig ukonvensjonell kvinne, eksentrisk og impulsiv. Selv som skolejente, datter av en middelklassefamilie, pudret hun ansiktet kritthvitt og malte leppene knallrøde, til lærernes store forferdelse. I ungdommen tok hun danse- og skuespilltimer og opplevde snart sine første suksesser som solodanser. Hun ble feiret på scener over hele Europa som en «grotesk vamp». Hennes uttrykksfulle dansepantomimer lignet på en besatt kvinnes. I 1933 forlot Valeska Gert Tyskland, hvor hun som jøde ikke ble tolerert og fikk forbud mot å opptre. Etter ufrivillig eksil i Frankrike, England og USA, returnerte Valeska Gert til Tyskland etter krigen. Der åpnet hun det trendy «Hexenküche» (Heksekjøkkenet) i Berlin og lagde senere filmer med kjente regissører som Fellini, Fassbinder og Schlöndorff. Kvinnen som utropte seg selv til «Jeg er en heks», kom først til Kampen i 1930 etter anbefaling fra venner. Hun likte det så godt at hun fikk mannen sin til å bygge et hus til henne. I 1951 flyttet Valeska Gert fra Berlin til hjemmet sitt på øya Sylt, som hun gjorde om til en restaurant. Her sitter gjestene på sekker med høy, og gulvet er også dekket av høy – ​​en dag fanger en ku en lukt og prøver å klemme seg gjennom inngangen. «Mange gjester synes det er rotete her. Men de aner ikke hvor mye innsats det krever hver dag å skape dette rotet», avslørte vertinnen en gang. Ved livets slutt ligger Valeska Gert på sofaen og stønner: «Jeg kommer ikke til å overleve neste vinter. TV-programmene er så dårlige.» En dag i mars 1978 ringer en nabo, mistenksom overfor huskattens klagende mjauing, politiet. Når inngangsdøren til leiligheten ved siden av «geiteskuret» blir tvunget opp, blir den store skuespillerinnen funnet død. Valeska Gert blir gravlagt i Berlin. Hun testamenterer huset sitt til en nær venn, TV-journalisten Werner Höfer. Kort tid etter får han «geiteskuret» revet og et moderne bygård reist på stedet.