Kunststelen Siegfried Jacobsohn

«Jeg er tilbake igjen, jeg kysset jorden med tårer i øynene. Mitt hjerte lever virkelig bare her.» Slik strømmet en sommergjest ut i 1925, og selv et år senere hadde ikke kjærligheten til øya falmet: «Herregud, det er så vakkert her! Jeg gråter av lykke hele tiden.» Mannen som ga følelsene sine fritt spillerom, kunne imidlertid bare delvis nyte Sylts sommerlykke. Siegfried Jacobsohn var travel – langt fra Berlin holdt utgiveren av det politisk og kunstnerisk orienterte ukebladet «Die Weltbühne» strenge tøyler på tingene, og én person merket spesielt effektene: På 1920-tallet sendte Jacobsohn nesten daglig brev fra sommerresidensen sin, med offisielle instruksjoner og personlige fotnoter, til en av sine dyktigste ansatte i Berlin: Kurt Tucholsky. Allerede før første verdenskrig tilbrakte Jacobsohn sommerferien hos en bonde i Kampen. I 1920 ble landsbyen hans andre hjem da han kjøpte et gammelt frisisk hus. I de påfølgende somrene etablerte han sitt utendørskontor her: en planke på to bukker, beskyttet mot vinden av en seilduk, erstattet skrivebordet hans. «Lykken min stammer fra å kjøpe huset. Nå vet jeg hvor jeg hører hjemme», jubler den nye beboeren. «Min eneste klage er at huset ikke har elektrisk lys, og bare ett rom har ovn; ellers ville jeg sannsynligvis blitt her gjennom vinteren også.»
I 1921 fikk Jacobsohn nyheten om en prominent gjest: «I ettermiddag hadde mitt lave stråtak æren av å være vert for Thomas Mann. Han kjente ikke til øya og er så imponert at han gjerne vil kjøpe et frisisk hus eller en tomt med en gang.» Da Jacobsohn ikke jobbet, nøt han strandlivet. «Hver dag, alltid i en time, noen ganger to, er jeg ved sjøen», fortalte han Heinrich Tiedemann, eieren av gjestehuset «Kliff ende». Og danseren Valeska Gert, en god venninne, oppsummerte det slik: «Jacobsohn tok aldri av seg den gule badekåpen, badet som en fisk i Nordsjøen og lo ofte og hjertelig.» Men Jacobsohn var også en ganske stor klager til tider. «Folket i Kampen er degenererte pirater. De synger 'Vi er stolte av å være frisere'. Og vi er glade når vi ikke ser en.» Westerland var «en forferdelig badeby», og dessuten: «Hvis ikke disse øyboerne var så mye, mye verre enn berlinere, ville jeg blitt her.» I det minste ble han spart for én slags sorg. Etter Jacobsohns død skrev forfatteren Hermann Kasack i «Die Weltbühne»: «Jacobsohn elsket det tilbaketrukne livet i Kampen. Han avskydde byggingen av jernbanebroen. Snart måtte han sannsynligvis flykte enda lenger, sa han. Vel, han ble spart for å måtte krysse jernbanebroen for å komme til øya.»