Kunstnerisk stil Prof. Dr. Wilhelm Waetzoldt

I Kampen forfattet han flere standardverk om tysk kunsthistorie: Professor Dr. Wilhelm Waetzoldt, en anerkjent ekspert på sitt felt, hvis karriere kulminerte i at han ble utnevnt til generaldirektør for Berlins statsmuseer i 1927. Han hentet jevnlig kreativ inspirasjon fra øya Sylt, som han først besøkte på 1920-tallet. I 1934 kjøpte Wilhelm Waetzoldt et hus i Kampen, som fortsatt eies av familien i dag. «Øya, med sitt unike lys og sin da stort sett uberørte natur, kombinasjonen av hav og mudderflater, av åpne områder og vind, inspirerte bestefaren min til å tilbringe mange uker i Kampen hvert år og skrive sine avhandlinger her», forteller barnebarnet hans. Foruten naturen viste kontakten med andre kunstnere seg også å være stimulerende for Waetzoldt: «Han omgikk blant annet cellisten Max Baldner, operasangeren Emmi Leisner, maleren Edwin Scharff, forleggeren Peter Suhrkamp og kunsthistorikeren Fritz Wichert.» Etter å ha studert kunsthistorie i Marburg og Berlin, tok den unge Wilhelm Waetzoldt sin første stilling som assistent ved Kunsthistorisches Institut i Firenze. Senere jobbet han som bibliotekar ved Berlins statsmuseer før han ble utnevnt til professor i kunsthistorie ved Universitetet i Halle. Der forfektet han en tverrfaglig tilnærming til kunsthistorie i både forskning og undervisning. Ved utbruddet av første verdenskrig meldte Waetzoldt seg frivillig til tjeneste, ble utplassert til Vestfronten nær Frankrike og ble alvorlig såret to ganger. Etter krigen fant han et nytt arbeidsfelt som høytstående embetsmann i det prøyssiske departementet for kunst og vitenskap. Her tok han til orde for en sammenslåing av kunstakademiene og skolene for brukskunst, og dermed fremme en nær forbindelse mellom kunst og håndverk. I 1927 tiltrådte Wilhelm Waetzoldt stillingen som generaldirektør for Berlins statsmuseer. Et høydepunkt i hans periode var den seremonielle åpningen i 1930 av det nye Pergamonmuseet i Berlin med sin samling av antikke skatter – en rekke høytstående dignitærer fra Tyskland og utlandet deltok på åpningsseremonien. Den nye maktdynamikken førte imidlertid til Waetzoldts avskjedigelse i 1933 – han ble beskyldt for å nekte å si opp ansatte av jødisk avstamning og for å være for fokusert på moderne kunst. I 1934 ble han gjenutnevnt til professor ved Universitetet i Halle. Waetzoldt levde ikke lenge nok til å se slutten av andre verdenskrig. Han døde av hjertesykdom i januar 1945. En liten fotnote til historien: Kontoret som nazistene hadde jaget Wilhelm Waetzoldt fra i 1933, fant en ny etterfølger i 1965. Det var sønnen hans, Stephan Waetzoldt.