Hans Fallada kunststele

1929. På øya Sylt får en ung forfatter sitt livs sjanse. Og han trenger den desperat. For med sin tidligere livshistorie vil han gå inn i historien ikke som en strålende forfatter, men som et mislykket individ. Som 18-åring, et selvmordsforsøk. Som 20-åring, utvisning fra videregående – uten vitnemål. Så: alkohol- og narkotikaavhengighet, opphold på sanatorier, nytteløse avgiftningsbehandlinger. Som om ikke det var nok: flere måneder i fengsel for underslag, og noen år senere, nok en fengselsstraff for bedrageri. Hans Fallada jobber som reklameselger og banker på dører i Kampen en augustdag i 1929. Det er da han støter på forleggeren Ernst Rowohlt. Fallada hadde sendt inn to romaner til Rowohlt i bedre dager. Senere mintes Fallada det skjebnesvangre møtet i Kampen: «Etter så mange års stillhet kjente han igjen forfatteren sin, som bare var én av mange. 'Hei Fallada, hva driver du med for tiden?' Min
Rapporten var forhastet og mager. «Men det er ikke noe for deg!» utbrøt den gamle karakterdommeren. «Du løper rundt i et slikt bakevje og prøver å skaffe kunder! Du må dra til Berlin, mann!» Fallada tok disse ordene til seg. Noen år senere ble romanene hans som utspiller seg i den lavere middelklassens miljø, «Bønder, mas og bomber», «Lillemann, hva nå?» og «En gang en blikkbollespiser», bestselgere.
Hans Fallada ble født i 1893 som sønn av en dommer ved den keiserlige domstolen. Hans virkelige navn var Rudolf Ditzen. I 1920, med utgivelsen av sin første roman, «Der junge Godeschal» (Unge Godeschal), adopterte han pseudonymet han hadde valgt for seg selv, og fortsatte å bruke det deretter. I 1931 ga Fallada ut sin første bestselger, «Bauern, Bonzen und Bomben» (Bønder, stormenn og bomber). Etter ytterligere boksuksesser jobbet han som journalist for en avis i Berlin. Han døde av hjertesvikt kort tid etter at han ble innlagt på sykehus igjen på grunn av narkotikaavhengighet.